Det er så herlig at jeg har begitt meg ut på en utdannelse (Global business management og portugisisk) her i Argentina, som den norske stat, representert av lånekassen, ikke finner noen nytteverdi i. Men det er jo klart at det å ta ”Latin amerikansk kultur og spansk” på universitet i Oslo, gir deg mer forståelse av den verden og dagligtalen jeg lever i og bruker. Jeg må bare beklage til den norske stat at jeg ikke begynte på et av de sterkt etterspurte utdanningene som ”Nordic viking”, ”Stammelivet fra indre bushen i Afrika” eller ”friluftsliv” for DETTE blir jo sett på som høyere utdanning som vårt arbeidsliv skriker etter.
Det er så herlig at lånekassen krever papirer som ikke universitetet her nede godtar, og universitet sender papirer tilbake som lånekassen ikke godtar. Ja, da blir det en dans på roser å studere i utlandet.
Finnes heller ingen regler her om at du har krav på å få plass i fag du trenger, mens lånekassen krever det. UFLAKS! Det ene faget jeg skulle ha, fant universitet ut at nei, jeg tror vi bare dropper dette faget i år. Resten av klassen jublet, fordi da kunne de bare ha 4 fag den ene semesteret, mens jeg febrilsk måtte finne meg et 5. fag.
Kjempe flott, jakten på å finne et fag som passet min timeplan var i gang. Hadde jo, som en dum og naiv nordmannen som jeg er, trodd at det er jo klart at jeg skal få de fagene jeg trenger. Det eneste faget det var plass, var ”Unntak fra den Argentinske grunnlov”, et sært og jævlig fag som egentlig er et valgfag for jusstudentene. Dette er et fag hvor det vi gjør er å lese og analysere grunnloven. Det vil si, sitte og glane på forskjellige lover å prøve og forstå dem.
Min åpenbaring skjedde en mandagsmorgen, etter at skammen var så enorm etter at jeg måtte be min mor om lommepenger for å få kunne dra på en klassefest på lørdagen, da min professor spurte om jeg kunne analysere ”Ley 27483” (lov 27483). Jeg innså at jeg ikke skjønte et kvekk, skjønner jo pokkern meg ikke hva de prøvde å si i den store rød boken på norsk en gang. På gammel spansk, hvor ingen av ordene eksistere i ordboken min som er den mest komplette spansk/norsk ordboken det faktisk er å få tak i Norge.
Jeg tenkte for meg selv ”hold ut, businessverden sier at kan du mekke business i Argentina, er du i stand til å gjøre det hvor som helst”. Da han igjen spurte, du kan få prøve deg på neste da, ”Ley 26354” som omhandler reguleringen av små jordbruksverktøy , tenkte jeg FUCK IT! Om jeg så bare får plass på 4 fag neste år, og kan slippe å ta tortureringsfag uten at noen skal nægge på meg at jeg ikke har rett til støtte fordi jeg ikke studerer nok, så skal jeg pokkern meg klare å finansiere det sjæl!!!! ”Gjørra det sjææl”, som Else Kåss Furuseth så hysterisk morsomt parodierte Mira Craig.
-Hvordan i all verden skal jeg klare å finansiere mine studier selv?
Jeg la meg ned på sengen, etter en vanlig busstur som dere kanskje har lest om, og tenkte så det knakte. Så sliten var jeg av alt mas at jeg faktisk begynte å sippe.
Nå ler dere vel, for det skal jo ikke mye til før jeg sipper, men jeg begynte å finne på ideer og da jeg kom frem til at det å selge en nyre var mitt beste alternativ måtte jeg ned på butta for å hamstre inn en 6pack. Pilsen hjalp ikke en shit, og som jenter flest var løsningen for at dagen skulle reddes å ta seg en tur på kjøpesenteret for å finne seg noe fint.
Er jo klart jeg skulle finne meg noe fint. Liten skinnveske eller noe annet jeg ikke hadde råd til. Argentinsk skinn har jo best kvalitet i hele verden! Først fordi de virkelig vet hva de skal gjøre med det og nummer to disse kuene., DISSE KUENE har mer space og tasse rundt på dagen lang på de argentinske pampasene enn Armstrong hadde som eneste mann på månen. Det eneste de også spiser er gress, møøø(e) gress!
Hvis du noen gang går inn i de flotteste butikker i Norge, hvor det står en ufordragelig jålete kassadame og skryter av det fantastiske Italienske skinnet de selger, og som de alltid protesterer på kommer fra Italia, så kan du le denne inkompetente damen opp i trynet. DET ER FRA ARGENTINA! Italia importerer 95% (kilde; Universitetets italiensk-ættede professor i skinnbehandling, da på design linjen så klart) av skinnet sitt… Ganske naturlig nok er det stor business etter som Argentina er stappfullt av folk med italienske røtter, og som har vært deres største eksportør i 200 år.
Uansett, dagen som skulle reddes ved å finne en veske som er laget av verdens mest eksklusive skinn, gikk jo rett i vasken. Var ingen jeg likte, om de ikke var svin dyre. Alle hadde også så mye detaljer at man skulle nesten tro det var et overpyntet juletre.
-Må jeg gjørra dette sjæl også??
Ja, det tror jeg jaggu at jeg må. Pengene til veske gikk til blyant, blokk og farger. Og en uke etterpå løp jeg (busset) rundt i hele byen for å finne skinn, knapper og stoff og selvfølgelig skaffe meg en fabrikk som ville produsere produktene mine. Hvor hyggelig er det ikke at jeg også kan vidreformidle at alle produksjonsforhold er eksemplariske. I fabrikken jobber det 8 personer som gjør alt (alt er håndlaget), og hvor alle er i familie og som lever et godt liv i Argentina. Jeg har til og med klippet ut en del av skinnet sjææææææl.
Kjære venner, beklager et alt for seriøst innsyn av mitt studentliv, men nå har jeg mekka mitt eget merket og bedrift! Lanseringen skjer 7 januar, og jeg håper dere alt vet hvilken spesiell dag dette er. Til dere skeptikerne, slapp av. Jeg har en plan B om dette går i vasken.
1) Dere kommer alle til å få mine produkter i jul/bursdag i 10 år fremover.
2) Jeg kommer til å bli Norges raskeste og eneste løpende avisbud.
Håper det vil falle i smak!!
Mvh
The owner of ”Quebrada”
Uvitende om at jeg denne dagen idag måtte telle til 10, 10 ganger på en time for ikke å springskalle huet mitt inn i den amatørmessig konstruerte veggen inne på vandelsattestkontoret i Buenos Aires, trasket jeg lystig og glad nedover byens vakre gater. Så glad var jeg at jeg til og med ga en tier til den evig kanakas-fulle ”gatemusikanten” på hjørnet, som på en halvveis funksjonell liten CD-spiller, spiller ABBA og Scooter til lykke for alle oss forbipasserende, mens han som regel skriker at han vil ha seg med deg, din kone eller om ikke like så greit med datteren og bikkja de også. Solen skinte og livet var herlig og jeg satte kursen mot stedet jeg skulle få hentet ut min Argentinske vandelsattest. Denne mandagen, eneste mandagen uten skole etter som min professor var på ferie. Så nå kunne jeg endelig fikse ting jeg ellers aldri har tid til.
Etter en 45 minutters trasketur, ankommer jeg min destinasjon, ”la sede central de la calle Tuceman 1357”, og til skrekkblandet fryd så var det ikke et eneste menneske der. Ikke et eneste menneske utenfor bygningen som til vanlig har en kø lenger enn køen på Nordby senteret på en regnfull sommerdag. Åpent var det i hvert fall, og jeg kunne kjenne lykken bruse gjennom kroppen. Lykken av at jeg, i Buenos Aires by, kan få fikset et papir fra en statlig instutisjon OG få tid til å gjøre noe annet på en og samme dag. Jeg tittet inn døren, og der var det bare 2 personer. Så i det mine øyne fanget opp dette, hadde alt hodet mitt startet å leke med tanker om flere ting jeg kunne gjøre denne dagen. Elegant gir jeg passet mitt til den mindre fornøyde damen som sitter i skranken, og forteller henne at jeg trenger en vandelsattest for å fornye mitt studentvisum. -»OK», sier hun. «Har du bestilt time?» -»Nei, jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte det da jeg ringte dere på fredag, siden internettsiden deres var nede og man ikke kunne bestille time på telefon på fredager(?)», forklarte jeg. -»Beklager, kan ikke hjelpe deg. Du må ha time», sier denne nå ufyselig og mugne damen, mens hun snur seg bort til bordet sitt for å fortsette og studere ukebladet sitt mens hun filer de overstelte neglene sine ettersom hun har INGENTING å gjøre.
Det skal sies at mine foreldre slurvet litt i produksjonen av sin datter, så jeg ble født med en vesentlig kortere lunte en hva som blir sett på som normalt og var på nippet til å informere denne kråka at jeg syns hun var en liten ubrukelig lort med dårlig sveis, men så har de også jobbet hardt med feilene de presterte å skape i 25 år nå. Så er det noe jeg har lært, så er det og aldri, ALDRI være frekk mot offentlig ansatte.
Jeg begynner å visualisere at verdens sterkeste mann fester 1 krok i hver av mine munnviker og trekker til alt han kan for at smilet mitt skal bli verdens største og mest uimotståelige, samtidig som jeg sender beskjed til stemmebåndet mitt at det er nå viktig at det virkelig spiller på sine fineste strenger for å komme med den høfligste tonen det har i tonefallspekter sitt.-»Jeg beklager så meget fru..»-»Kan ikke gjøre noe», avbryter heksa meg uten at hun beveger nesen sin fra ukebladet sitt. Ei heller spanderer hun meg ett blikk der jeg står med mitt største og søteste smil, som jeg har brukt like mye energi utløst av en atombombe på for å få presset frem.
Drit skuffet og med hodet langt hengende mellom knærne subber jeg ut av det tomme lokalet med 20 ansatte på jobb, uten papiret jeg så sårt trenger. Livsgnisten jeg hadde da jeg dro nedover har brutalt blitt fratatt meg, og tanken på å skulle gå hjem var ikke veldig fristene. En tanke om å ta taxi streifet meg men ettersom bussen og jeg er verdens beste venner, valgte jeg å spørre vakten utenfor om hvilke busser som kunne finne på å stoppe i denne gaten.
- «Hadde du glemt passet ditt du da, siden du ikke fikk papirene dine?» spurte den søte og spinkle 1.50 meters høye sikkerhetsvakten meg. Jeg forklarte at jeg hadde husket passet, som jeg selvfølgelig hadde måttet snu for å hente etter 5 minutters gange, men som nå var med. Problemet var at jeg ikke hadde fått bestilt time på internett fordi siden var nede (den har vel sikkert aldri vært oppe). Og mens jeg snakket med dem på telefon kunne jeg ikke bestille time siden det var fredag…
-»Men du kan da bare ringe og bestille time nå. Her utenfor, så får du komme inn for å få papirene dine.» Jeg begynte febrilsk å lete etter telefonen min, men innser fort at den har jeg jo ikke fordi den ble stjålet forrige måned. Så jeg spurte om det ikke var en locutorio i nærheten. (For ordens skyld, et ”locutorio” er et sted hvor de har datamaskiner og telefoner som man kan ringe med). Det var det ikke. Men denne snille, sniiiiiiiiiille argentinervakten, (som selvfølgelig etter hvert viste seg og ikke være fra Argentina, men Paraguay), sa at jeg kunne kjøpe et kontantkort i kiosken rundt hjørnet slik at jeg kunne ringe fra hans telefon. Med kontantkortet i hånden svevde jeg tilbake for å gi det til min nye venn, den snille vakten fra Paraguay. Mens han fyllte opp telefonen gikk jeg inn igjen for å spørre om nummeret. Min uvenn heksa, var for øyeblikket ikke til stede, men en annen sur megge satt der og hun ga meg overraskende nok nummeret på under 15 minutter.
Planen min var egentlig å stå i resepsjonen mens jeg ringte, men valgte å droppe det ettersom det ikke er lov til å bruke mobiltelefon inne i lokalet (ikke det at noen i dette landet overholder regler) men igjen, offentlig ansatte så jeg valgte å satse på eksemplarisk oppførsel. Fristelsen ble likevel for stor til slutt, så det å gå helt ut klarte jeg ikke. Jeg stilte meg i døråpningen, millimeter fra streken som var definisjonen på om du er innenfor eller utenfor. Overraskende nok fungerer denne jalla-telefonen meget godt, så lenge jeg dro batteriet nedover og trykket hardere enn hardt på tastene. Begge, de håpløst ineffektive kakkaduene, har nå funnet sin plass bak skranken. Jeg fester blikket intenst på dem, som om det skulle være en stare out før en tittelkamp, mens de fortsatt nebber seg gjennom ukebladene sine, eller gud vet hva slags nyttelitteratur det er de leser. Det ringer, og ringer og ringer.. Etter i mitt hodet 500 ring, ser jeg at sjefsheksa strekker sin krokete heksearm sakte og usikkert mot røret, så sakte at det ser ut som at hun har et håp om at personen i andre enden skal legge på til slutt slik at hun slipper og ta den. Det hun ikke vet er at det er Kjønås i andre enden, som er ganske så hett i pappen der hun står, og kommer aldri, ALDRI til å legge på.
Endelig får jeg svar. Utrolig nok, spør hun om hun kan hjelpe meg med noe i hennes velkomstsvar. Ja sier jeg, jeg skulle gjerne hatt en time for å få hentet ut min vandelsattest i dag. Hun svarer at jeg kan velge om jeg vil komme ”a la manana o a la tarde” (morgen eller ettermiddag). Jeg svarer at jeg kommer gjerne så fort som mulig takk, om det så per deres definisjon er om morgenen eller ettermiddagen. ”Skal du komme innenfor tidsrammen for morgenen i dag, må du være her innen 10 minutter. Klokken 1 skifter vi til ettermiddag”. Jeg svarer at det høres flott ut, og at jeg kan være der om 5 minutter og bestiller da en time om morgenen. ”Ok, det er notert” er svaret jeg får. Hasta luego. Da var timen bestilt, uten å oppgi noen form for identifikasjon, navn, alder, nasjonalitet, hårfarge.. Jeg takker vakten for lånet av telefonen, og går inn igjen til mine venner i skranken. Jeg prøver igjen, ”hei hei, jeg skulle gjerne hatt en vandelsattest til… ” -»Har du time?» spør primaten meg igjen, mens hun forsetter å gni trynet sitt ned i ukebladet mens det spruter negler ut i alle kanter. «Ja» svarer jeg, mens jeg er på vei til å finne passet mitt… I det jeg legger det på disken, og uten å spørre meg om noen ting, sier hun at jeg skal stille meg i køen foran skranke nr. 2. Uten å se på meg, spørre når jeg har time eller spørre om noen form for identifikasjonspapirer. I tillegg til at hun ikke kaster et eneste blikk på meg. Jeg stiller meg pent i ”kø” nr. 2, titter meg rundt og ser jo at kø nr. 2 ikke har noen form for kø, siden det ikke er folk. Definisjonen på kø er en rad av folk, ergo man trenger folk for å lage kø. Likevel står jeg der i køen og venter mens de som jobber i skrankene skravler sammen, tar seg en sigg, tekster, strekker seg litt og surrer rundt som forvirret høns som har fått kappet av hodet, før de etter 30 minutter ber meg komme frem til skranken, vel å merke skranke nummer 4. Der gir jeg dem passet mitt, betaler 80 kroner også er jeg ferdig..….,men papiret kan jeg ikke hente før om 6 dager, siden de har så mye kø…
Mitt første skribleri i denne etterspurte bloggen, har jeg dedisert til mine daglige bussturer til skolen. I skrivende stund, sitter jeg og savner de morgenene i Norge hvor jeg klokken 07.30 løper ned til bussen i minusgrader, faller regelrett på isen og får hull i buksene. Krabler meg opp igjen for å se meg rundt og forsikre meg om at ingen så meg, i lykkerus over at ingen var i nærheten tar jeg et skritt videre, videre mot holdeplassen, den enten tomme holdeplassen eller holdeplassen med besøk av 2 til 3 andre. Der, i svingen ved Leangbukten på slaget 07.45, kommer´n. Bussen, bussen som ikke gir fra seg lyd (støy), bussen som faktisk stopper for å plukke meg opp, bussen som i tillegg stopper helt så jeg slipper å ta sats for å hoppe på, bussen som har flere seter ledige, bussen med varme (eller air condition om sommeren), bussen som sier ifra når jeg skal gå av, bussen du ikke trenger og holde deg krampaktig fast i for og ikke bli slengt rundt, bussen som da også stopper i det jeg skal av og i tillegg stopper helt.. Slik at jeg slipper å hoppe av i fart. Denne bussen, den norske fine grønne bussen som vil være som en kilo russisk kaviar servert på diamantbelagt fat av gull fra antikkens dager, i forhold til den rustne blikkboksen av en buss jeg bruker som fremkomstmiddel til skolen.
Skolen starter 07.45 hver dag. Bussturen tar mer eller mindre 20 minutter, men likevel må jeg stå på bussholdeplassen senest 07.00. For det første er køen, på øyemål, ca. 6 meter pluss at du kan adde noen meter du rykker bakover for hver gang det kommer en gammel (som regel feit) gammel dame som steller seg foran alle. Enten så kommer det 3 busser rett etter hverandre, 1 hver time, 1 hvert 10 minutt eller kanskje den dagen kommer det ingen buss i det hele tatt. Da er bussjåførene i streik, og jeg ser dem drikke øl mens de sperrer hovedgaten (der universitet ligger) og ler og koser seg der jeg ankommer i taxi, som må kjøre 15 min omvei ettersom bussjåførene har stengt alle andre veier.
Bussen kommer alltid kjørene i 80 km/t i denne 40 -sone trange gaten hvor jeg står og venter. Skal han snart bremse tenker jeg, mens i det bussen passerer skjønner du at bussjåføren innser at har glemt at han skal stoppe der. Han slår ut med hendene (altså hendene er da ikke på rattet) og gasser på videre, mens han i siste liten griper rattet og tryller frem noen unna manøvrer som gjør at han ikke kjører ned de som står langt inne på fortauet. Da står jeg som regel igjen med en ganske så stort hosteanfall, etter all eksosen denne blikkboksen smalt midt i trynet mitt, og den evt. hvite genseren jeg tok på meg har nå blitt grå
Alternativ 2 når dette skjer er at han innser i det han passerer at han skal stoppe, og faktisk stopper.. Eller det vil si han står på bremsene og du kan se at alle inne på bussen fyker fremover mens de febrilsk prøver å holde seg fast. I det bussen stopper, kommer den en bussbremse-lyd som er så høy at det skjærer i ørene dine. Så høyt at de pengene jeg skulle unne meg på en god lunsj den dagen, blir brukt til den billigste yoghurten og resten går i sparekassen min til de høreapparatene jeg nok må gå til innkjøp av om 5 år.
Om morgningene når vi ofte er mange i kø så er vi så heldige at om bussen stopper, så stopper det helt! Så det er en fordel med at det er lang kø…
Videre, om bussen stopper og vi faktisk får prøve å skvise oss inn på bussen, så er det som sild i tønne. Vi trøkker oss innover, og sistemann som ”får plass” henger som regel litt halvveis utenfor døren til neste stopp, mens vi andre som var så heldige og komme på den første bussen som kom, må organiserer oss inne på bussen.
Er bussen tom og det ikke er kø (noe som bare skjer sent på kvelden, eller midt på dagen), så har bussjåførene en annen taktikk. Da stopper nemlig bussen aldri helt. Enten så gidder han rett og slett ikke. Eller så er det fordi at om sommeren er det som regel fordi så lenge bussen kjører så får sjåfør og passasjerer luft ved at den kjører.. Så når du da ser bussen begynner å bremse må du selv raskt hoderegne hvor bussen vil ha lavest fart. Når bussen er ca. 15 meter unna må du begynne å trippe litt, slik at du raskt kan lade opp til bykset du må ta for å komme deg på, det samme da når du skal av, du må hoppe litt ut til venstre (med kjøreretningen) for og ikke miste balansen i det du hopper ut. Visa versa sommer som vinter, så stopper den ikke, og dørene går som regel bare halvveis opp pga. folk på bussen fryser, så da må man passe på å sikte enda bedre for å treffe døren i det du hopper på. Samtidig, når du har kommet på må du ha bussbetaling klart fordi i det du har en fot innenfor, gasser de opp til 80 igjen, og du kan lett bli slengt slik at hodet ditt smeller i alt det måtte kunne smelles i.
Den mest grusomme tiden til å busse i Buenos Aires by, er om sommeren. Da tar ingen undergrunnsbanen fordi det er en badstue på skinner, og folk tyr til bussene.
Det som er viktig når det er sommer og full buss, er å komme seg så langt bak som mulig, eller klare å skvise hodet litt frem helst litt bak et åpent vindu slik at når bussen kjører så får du luft i små perioder. Helst burde man stå i midtgangen rett bak midtre dør, den er størst, og man får da mer luft, når døren åpner og lukker seg i fart. Det er også viktig å komme seg på den bakre del slik at du ikke står nede i midten, der står alltid de som er mest svette. Og de skal alltid holde seg i håndtakene i taket, og faren for at ansiktet dit blir liggende i en hårete og svett armhule er meget stor, og har ansiktet ditt først blitt plantet der, så er det ikke lett å komme seg ut før et evt. stopp hvor forhåpentligvis noen skal av og du kan rette opp stillingen din før de som skal på kommer. Har du kommet deg trygt bak, helt bak til de 5 setene hvor ingen skal forbi er det bare å lukke øyene og vente til du endelig er fremme.. Om man ikke kommer seg dit må man gjøre seg klar 3 stopp før man skal av , for å få most seg frem til utgangen, altså når bussen står stille. Så veien frem til døren går i 3 intervaller, 1 per stopp.
Likevel er bussturen om sommeren en drøm i forhold til når det regner. Alle argentinere tar som regel med seg sin åpne paraply med inn på bussen og skal alltid slå den ned midt oppi havet av mennesker, noe som alltid fører til at noen kjefter på hverandre, helst så høyt at de lager show for hele bussen.
Da er det så mye dugg i bussen at bussjåføren som regel reiser seg og gnikker på vinduene for å få det fjernet…Da så klart mens han kjører.. eller så dropper han i det og titter i ny og ned ut av vinduet, eller i den lille åpningen han fant nederst på ruten. Like hyggelig er det uansett hver gang du står på din endestasjon og du er like hel, litt mørbanket eller gjennomsvett inngår da i like hel.
